Mye har vært skrevet om Ole Gunnar Solskjær den siste uken. Mangt og mye har vært til å trekke på smilebåndet av. For eksempel at han fremheves som så utrolig hyggelig - alltid en smilende, glad og vennlig person. Det komiske er at dette har blitt fremstilt som nesten eksepsjonelt.
Det er naturligvis flott at Solskjær er en hyggelig fyr. Men har han grunn til noe annet?
Solskjær har aldri hatt en normal jobb. Hvis det kan kalles en jobb, så har jobben hans vært å spille fotball. På full tid har han fått dyrket det som tydeligvis er lidenskapen hans. For dette har han tjent seg søkkrik, trolig tjent mellom 150 og 200 millioner kroner for å løpe etter en ball.
Ole Gunnar Solskjær fikk også den dama han ville ha, og med henne har han fått tre velskapte barn. De har aldri behøvd å bekymre seg for om de har penger til å betale husleien, eller andre nødvendige utgifter. Der andre har måttet snu og vende på krona, har økonomi neppe vært et diskusjonstema i det hele tatt i Solskjærs hjem.
Nå bygger han seg en millionvilla i Manchester, som garantert vil bli ekslusivt møblert og ha både terrasser og stor hage i et strøk der vanlige arbeidere neppe kan sette sin fot.
Så vidt jeg har fått med meg, har mannen aldri hatt motgang, med unntak av kneskaden som satte en stopper for videre løping etter fotballen. Men selv det ordnet seg - han har nå fått trenerjobb i Manchester og kanskje vil han etterfølge Ferguson når den tid kommer.
Så ærlig talt - tenk dere om: Finnes det en eneste grunn til at Ole Gunnar Solskjær ikke skulle smile fra øre til øre?
Jeg for min del både smiler og rister på hodet av alle de som er villige til å kaste bort tid og penger på å se andre løpe rundt etter en ball!
dagbladet.no
