Dette er en oversettelse av artikkelen Elefanten i klassrummet. Den er skrevet av en tidligere svensk lærer. Han forteller om hvorfor han forlot den svenske skolen.
Det er et ordtak som heter "Elefanten i rommet". Det passer godt når man skal beskrive krisen i den svenske skolen. Elefanten kan alle se, men de later likevel som om den ikke eksisterer.
Jeg som skriver har jobbet i 15 år som lærer i matematikk / klassetrinn 7-9. For ikke å bryte min taushetsplikt, skriver jeg anonymt. Jeg har jobbet på samme skole disse 15 årene utenfor Stockholm, i et heller multietnisk område.
Da jeg var nyutdannet lærer og begyne å jobbe i 1998, var det nesten en idyll i skolen . Det var bare så gøy å være lærer som jeg trodde det ville være. Selvfølgelig, ikke alle elever er interessert i matematikk . Men et stort flertall gjorde sitt beste og det var stille og rolig i klasserommet . Dette er er en jobb jeg kan ha til jeg blir pensjonist, var den følelsen jeg hadde den gangen. Men etter som giden gikk, kom dette til å endre seg. Nye grupper av elever kom inn i skolen, og umiddelbart endret tilværelsen seg for oss som var lærere og for elevene. Og dette skjedde samtidig med nedskjæringer i skolen og nedbemanning av antall ansatte.
Jeg hater å henge ut grupper, fordi jeg vet at det svært sjelden er slik at en hel gruppe er å klandre for alt som skjer. Men skal man kunne beskrive virkeligheten, må man i blant nevne de grupper som vanligvis forårsaker problemer. På vår skole, var det en stor andel gutter med opprinnelse hovedsakelig fra Somalia og Irak . Dette var gutter som helt fra starten betraktet seg selv som noen som sto over alle andre. Fremfor alt sto de over etniske svensker, men også andre innvandrergrupper led under deres herjinger.
Det spredte seg en usikkerhet ved skolen. Fra å ha vært en skole fri for vold, ble fysisk mishandling og trusler om vold svært vanlig. I klassen jeg underviste, var der 30 elever. Fem av dem ødela for en hel klasse. Og som lærer følte jeg meg mer og mer maktesløs. Jeg så tidligere ivrige og kunnskapstørste elever skrumpe inn som visne blomster, og som ble sittende stille og nesten uvirksomme gjennom timene. For undervisningstimene hadde blitt overtatt av
"gjengen".
Min tid gikk mer over til å være en slags vakt enn å undervise i matematikk. Når jeg kom hjem etter en arbeidsdag, suste det i ørene etter timer med rop og skrik. Min ambisjon om alltid å kommentere elevenes testresultater individuelt, forsvant. Jeg rettet elevenes skolearbeid som en robot. R sto for rett og en rød strek sto for feil. Energien til å bruke mer tid på elevene ble blåst bort. Jeg ble rett og slett en dårlig lærer. Skolen ble et farlig miljø å være i.
Da jeg slo neven i bordet inne på rektors kontor, ble jeg møtt med tomme fraser som "vi arbeider aktivt med å ha en skole åpen for alle ... alle har lik verdi ... vi kjenner problemene, men ... vi må være åpne og tolerante..".
Ja, dere er alle kjent med flosklene. Ingen våget å ta tak i problemet.
Et stort problem var at de guttene som forårsaket problemene, var samtlige sterkt fundamentalistiske i sin muslimske tro. De var også "krigsskadde" ifølge rådgiveren ved skolen. Forferdelig, naturligvis. Men hvordan en vanlig svensk skole skulle ha forutsetninger for å ta seg av krigsskadde ungdommer med voldstendenser, var det ingen som våget å stille spørsmål ved. I stedet fikk skolen forfalle og "gjengen" ta over. Et eller annet sted i bakgrunnen mumlet rektor noe om at "alle er like mye verdt ".
Jeg har hørt og sett så mye tragisk i min tid som lærer at det ville være nok for å skrive en bok. Elever har fått steiner kastet i hodet. Elever har blitt ranet og rispet med en kniv i ansiktet i friminuttene. Drapstrusler, seksuelle trakasseringer. You name it.
Jeg husker Pelle - sparket til blods da han nektet å gi fra seg sin mobiltelefon til gjengen. Jeg husker de blonde jentene som daglig ble kalt horer. Og hvis du kaller en jente for "hore" fem dager i uken, bli da ikke overrasket om hun til slutt gjør alt for å oppføre seg slik hun mener en "hore" skal oppføre seg.
Jeg husker Samira, en kristen jente fra Libanon som ville bli lege. Gløden i øynene hennes forsvant den dagen gjengen dyppet hodet hennes i et toalett fullt av avføring og urin. Hennes forbrytelse: Hun hadde på seg et kors.
Jeg husker Yasmina, en muslimsk skoleflink jente med hijab. Gløden i også hennes øyner forsvant den dagen gjengen rev av henne hijaben, spyttet på henne og kalte henne en hore. Hennes forbrytelse: Hun bodde sammen med en enslig mor. Det var tydeligvis ikke forenlig med det fundamentalistiske synet i islam. Jeg vil her påpeke at i løpet av mine 15 år som lærer i skolen, har jeg aldri sett noen oppføre seg kritikkverdig mot jenter i hijab - untatt muslimske gutter. Det kan være noe å tenke over.
En dag holdt jeg ikke ut lenger. Jeg sluttet uten å ha noen annen jobb å gå til. Jeg svek mine elever. Jeg tok en feig beslutning om å komme meg vekk fra skolen. Jeg kvalifiserte meg for en jobb innen IT-bransjen via et selskap i Seattle i USA, og tre måneder senere hadde jeg fast jobb. Og en lønn på 10.000 kroner mer i måneden.
Jeg hadde den luksusen at jeg kunne flykte vekk fra skolen. Når jeg tenker på alle de elevene som ikke kan unnslippe, gjør det vondt. Jeg tenker på den glødende iveren som knekkes og alle de drømmene som knuses. Jeg kan heller ikke glemme alle disse rektorene rundt om i landet som ramser opp floskler på løpende bånd mens vanlige elever knivskades av "krigesskadde".
For noen år siden var jeg en av de lærerne som klappet og hyllet en foreleser fra Expo som beskrev SD som en trussel mot demokratiet. Virkelighetens ubarmhjertlige skole har imidlertid lært meg hva som faktisk er en trussel mot demokratiet. Det er alle disse unge menn som mener at en kvinne skal steines til døde hvis hun har vært utro, som mener det ikke er unormalt å drepe et barn i et slagsmål, som hater folk fra andre trosretninger, som er i stand til å drepe sine egne søstre hvis "æren" er krenket. Disse tror vi på fullt alvor kan integreres med barn som fra spedbarnsalderen har lært at de skal være snille.
Når jeg nå leser om alle de som er opprørte og som later som de er forbauset over PISA-rapporten, så vet jeg nøyaktig hva som er galt med den svenske skolen. Det gjør disse "ekspertene", også. Alle ser elefanten i rommet.
Det faktum at omlag 10 % av befolkningen nå sier at de ønsker å stemme på SD, er slett ikke en trussel mot demokratiet. Det er tvert om det som er demokrati, og høsten 2014 vil jeg også avgi min stemme.
Påstanden om at SD har en tvilsom historie, gir jeg ikke fem flate øre for. Det er nåtiden som teller, og skal man først begynne å snakke om historie kan vi for eksempel ta for oss det sosialdemokratiske partiet som helt frem til tidlig på 70-tallet mente at funksjonshemmede burde steriliseres. Eller vi kan ta for oss Aftonbladet - den gamle, grisete avisen og dets oppførsel under den andre verdenskrig.
