Her er et innlegg du bør lese, statsminister Jens Stoltenberg. Innlegget er en leserkommentar (skrevet av Pluto) til artikkelen Lek med fyrstikker.
Vi aner ikke hvem signaturen Pluto er, men ord og uttrykk han bruker og måten han skriver på, tyder på at han er en eldre herre som trolig har sett og opplevd nok til at han er verdt å lytte til.
Så derfor, statsminister: Sett deg godt til rette - les og lær!
"Pauli Ord, Hans Rustad - og det i rett tid. Jonas Bals klassehat er intet nytt, for den ekstreme venstreside har alltid hatet vestens sivilisasjon, kultur og levesett. Hat avler hat, vold avler vold. Dèt er noe, som kommunister aldri helt har forstått. Den såkalt «reaksjonen» har ofte slått grusomt tilbake. Derfor må de ekstrem-røde marginaliseres; med andre ord ikke få nesle seg inn overalt med sin hat-retorikk overfor annerledestenkende. Dette er noe, som de ansvarlige innenfor Arbeiderpartiet bør reflektere nøye over, slik at samfunnsdebatten og den politiske prosess kan være så åpen og frimodig som mulig, slik at folket både føler og kjenner seg reelt inkludert istedenfor ekskludert.
Meget interessant var det derfor, at få lese intervjuet med Libe Rieber-Mohn i Klassekampen, som Rustad referer til på slutten av denne posten. Hun uttaler seg meget klarere og balansert, enn statsministeren klarer, når han nu endelig klarte å komme på banen, i anledning «sigøyner-saken». Dette siste vil jeg gjerne kommentere få si noen ord om, da de siste dagers hendelser er sterkt fortellende om dagens situasjon i Norge.
For den som ennu ikke har lagt merke til det; «samfunnet» har blitt mere og mere fragmentert. Ord som samhold og solidaritet var før i tiden naturlige bestanddeler, innen for et ganske så homogent, velutviklet og harmonisk samfunn her i Norge; det naturlige «limet» for samhold, som innga forutsigbarhet, trygghet og folkelig likeverd for et samlet norsk folk. Selv Arbeiderpartiet la vekk «hatets marxistiske retorikk» - og prediket sosial- og kulturell samforstand - etter 1945.
I dagens samfunnsoppløsende- og sjelløse globaliseringsiver vedrørende den grenseoverskridende teknokratiske «modernisme» ala 2012, så bites alt og alle i (den før så frodige) krybben; som i dag lider under stor mangelvare og allment forfall grunnet fravær av kyndig veiledning, altså; et ansvarsbevisst lederskap i takt med folket og dets votum, viss mandat man styrer og forvalter på vegne av. Det man i dag ser, er en form for samfunns-ekstremisme initiert av makteliten; gjennom masseinnvandringen og dens inhumane konsekvens; mega-kriminalitet, som har bakgrunn fra en økende fremmedgjøringsprosess og rotløshet, siden de ekte rotnorske verdier forsøkes byttet ut med ideologiserte forestillinger om det såkalte «multikulturelle grenseløse samfunn» - som i seg selv betegnet, er en gedigen selvmotsigelse, altså en politisert form for logisk kortslutning. Derfor ender det meste galt, og galere blir det, når løsninger ikke er i samsvar med folkeviljen – men tvert imot; folket ignoreres gjennom et medialt- og elitistisk politisk-korrekt overformynderi. Derfor er mange misfornøyde og sinte.
Sigøynerinvasjonen gjennom de siste par år; muliggjort gjennom EØS/Schengen-diktatet - er en naturlig følge av, at norske politikere lever i sin egen kosmopolitiske- og plutokratiske EU-boble. Etter at «romfolket» (som ikke er noe «romfolk» i følge sigøynerkongen Karoli, men «bare» rumenere) hadde gjort sitt «fornødne» (visittkort) på alle tenkbare nivå i hovedstaden, så grep politiet inn for en uke siden. Dette, at lovens håndhevere bare gjorde jobben sin, avstedkom rasende anklager fra sigøynerfolket om «rasisme» etc. fra politiets side - hvilket naturligvis var helt grunnløse påstander. Men, «Den røde hjelpen» var subversivt på vei; «Folk er folk» utnyttet denne sårbare situasjonen; man helte opportunistisk bensin på bålet i sin kamp mot «systemet», «nordmenn» og «det norske». Og etter dette selsomme (og til tider stinkende) «sommerteater»: Et fullstendig kaos i det politiske Norge, hvor visse politikere fra maktpartiet tilslutt så seg tvunget at måtte avbryte sine hardt tiltrengte ferier for å vise «handlekraft» overfor en uvant (men gledelig) «aggressiv» høyreside (Høyre/Frp), som med rette har tatt saken på dens fulle alvor. -
Så endelig, ved teppefall for første akt, så kom da statsministeren på banen, for han har det jo med å være sen når krevende begivenheter av problematisk art truer; denne konfliktskye AP-leder - som helst vil være en samlende statsmann hevet over det trivielt dagligdagse og folkelig relaterte. Men hva gjør han, når han nå tross alt burde tatt de endelige politisk-ansvarlige grep for en løsning på EØS-invasjonen? Jo, han angriper folkets reaksjon og væremåte! Belærer oss om moral og etikk, og på hva vi skal mene og ikke-mene. Dèt er alt «vår kjære leder» greier å avstedkomme, når problemene tårner seg opp og misnøyen stiger faretruende blant ellers ganske så sindige nordmenn. Og forøvrig må det understrekes: Problemer, som denne statsminister selv er så «hjerteskjærende» ansvarlig for, som øverste ansvarlige leder for dette grenseløse, altomfattende dilettanteri. -
Så kjære statsminister: Vennligst IKKE angrip ditt eget folk, men vern om det, og - ikke minst også; forstå det! Rydd opp i problemene, som du selv er ansvarlig for som øverste leder for nasjonen. Ikke bruk den tragiske hendelsen post 22/7 mot oss, som et evighetens moraliserende mantra, for det løser ingen ting; annet enn, at det skaper ytterligere avstand og hindre for et fortsatt levedyktig, harmonisk norsk samfunn. Det er også meget betegnede, at når du som statsminister først kommer på banen, så er du selv preget av den «gruppetenkning», som du så selvrettferdig formanende advarer andre mot at ikke må ha: Nemlig dine kollektivt-moraliserende anklagelser mot ditt eget folk. Slike fordommer overfor sine egne er fordummende og kontra-produktivt så det holder. En slike ovenfra og nedad-holdning kan rett og slett ikke aksepteres innenfor et genuint folkestyre. Mange vil i denne forbindelse spørre seg: Er dette faktisk det eneste, som statsministeren kan avstedkomme i praksis, når han nu ble tvunget at opptre offentlig i denne sak; at kun moralisere og refse sitt eget (gjenstridige) folkeferd?! -
«Hat» og frustrasjon er som regel alltid et resultat av at ingen bryr seg, at redsel kombinert med sinne tar overhånd, når en situasjon blir ekstrem, uløselig og utarter. Derfor må statsministeren bry seg om folkets bekymringer. Akutte behov må løses, ikke med formanende ord i runde uforpliktende vendinger, men med handling, ja resolutt handlekraft. Det «sinne» og det «uforløste», som i dag ulmer under overflaten, er et resultat av Jens Stoltenbergs egen politikk gjennom mange år, hvor det norske folk kun er blitt en salderingspost, som aldri blir hørt eller tatt med på råd. Med andre ord, at det norske menneskeverdet så og si har null betydning, mens de fremmede fra den hele klode får all mulig forståelse gjennom en «positivitetens oppmerksomhet» grunnet multikulturalismens favoriseringsideologi. Denne ideologiske særbehandling må opphøre, samt, at det legges ut til folkeavstemning; om vi skal ha fortsatt medlemskap i EØS eller ikke!
Avslutningsvis: «Hat-retorikken» her i landet, har de venstreekstreme utgrupper «lært» oss alle gjennom flere tiår. Jeg har aldri sett, at statsminister Jens Stoltenberg selv hat tatt et oppgjør mot denne formen for «dehumanisering» fra venstre-hold, hva gjelder den opposisjonelle såkalte høyreorienterte- og/eller nasjonalt innstilte antagonist (eller partiorganisasjon/miljø) her i Norge. På tide er det derfor, at sosialdemokraten Jens Stoltenberg selv viser vei, også her (nøkkelord; seriøsitet og troverdighet)!
Min anbefaling: Ta hele folket på alvor, Herr Statsminister!"
-Pluto
