Jurister er lært opp til at de ikke skal ta stilling til rettferdighet.

En illustrasjon på positivismen finnes i jusprofessor Torstein Eckhoffs bok Rettferdighet (1970). Den er kanskje fremdeles en del av juspensum. Eckhoff (1916-1993) skriver i forordet: “ Erkjennelsesteoretiske spørsmål om hva rettferdighet er, blir ikke drøftet. Heller ikke tas det stilling til samfunnspolitiske spørsmål om hva rettferdighet tilsier. Jeg opptrer i denne boken som iakttager av debatter om slike spørsmål, men ikke som deltaker i dem”.

Jeg husker min forbauselse da jeg jeg leste dette. Min mann sa at slik tenker de fleste jurister. Jurister er lært opp til at de ikke skal ta stilling til rettferdighet. De skal være nøytrale og objektive, men de aner ikke hva det er. De håndhever gjeldende rett, hvor den kommer fra vet de ikke. De er i realiteten styrt av det politisk korrekte og av private karrierehensyn. Rettferdigheten kan flyte fritt som enhver annen følelse, og gjerne transformeres til løgn og urettferdighet. Den bør vinne som vinner. Selv står juristene ikke for noe, ikke engang for at alle skal kunne reise sak i et demokrati. I virkeligheten forsvarer de konsekvent maktens metafysikk, makt er rett. De støtter den sterkestes rett, og har ingenting å lære andre.

Les hele artikkelen, skrevet av Nina Karin Monsen:

Rettferdighet, hva er det?