En leserkommentar hos Document mener det er en helt naturlig reaksjon å vise fingeren til de som redder dem på havet:
Dette forundrer meg ikke. De unge, hovedsaklig mannlige turistene/arbeidsinnvandrerne/migrantene har lært av de europeiske elitenes selv-dhimmifisering at vi europeere ikke krever respekt. De har selvsagt også lært av sine slektninger og på diverse jihad-nettsteder at europeerne er foraktelig, skal foraktes og lar seg forakte, slik seg hør og bør med Allahs fiender. Samtidig er de godt innforstått med at europeere godtar denne type oppførsel som naturlig. Det gjelder selvsagt ikke alle de sjøfarende, men tilstrekkelig mange til at de føler seg trygg i situasjonen.
De oppfatter nok også den "dårlige" maten som et forsøk fra mannskapet på å ydmyke dem.
Men nå dette er sagt, så har jeg lite sympati og forståelse med de norske sjøfolkene. De fleste har i naiv idealisme påtatt seg denne jobben, som egentlig er krenkelse av både av seg selv og turistene/arbeidsinnvandrerne/migrantene de foresøker å hjelpe. Dersom de virkelig vil hjelpe mennesker i nød, så går man ikke inn i turist-bransjen. Da burde de heller startet et nødhjelps-arbeid for sex-slaver i Nigeria, hjemløse i Kinshasa eller barnearbeid Burundi. Det er nok av oppgaver å ta av. Å gi service til voksne og velfødde menn i sin beste alder er å nedverdige seg selv. På en måte kan jeg forstå flere av migrantenes reaksjoner. Jeg tror at grunnen til at mange av dem ikke er takknemlig, også skyldes at de intuitivt oppfatter at hjelperne ikke har ekte motiver. Turistene/arbeidsinnvandrerne/migrantene kommer tross alt fra kulturer der ingen gjør noe for andre uten å forvente noe tilbake. De har ingen illusjoner om at det er ekte godhet og omsorg for muslimer som driver dem. De vet nok også at de statlig ansatte sjøfolkene får betaling for jobben og at hele opplegget er kunstig.
Turistene/arbeidsinnvandrerne/migrantene forstår jo at de er med på et arrangert og kunstig spill. I stedet for at de norske sjøfolkene drar til havn i Libya og frakter dem til Europa, noe de likevel skal gjøre, så krever sjøfolkene at de skal hjelpe dem i havnsød noen mil utenfor kysten før de er verdig til videre overfart. Denne ekstramanøveren i rustne holker og gummibåter er dyr, ydmykende, strevsom og unødvendig når alle parter tross alt er innforstått med spillets endelikt; at alle som en skal hjelpes over. Det er som europeerne insisterer på å ydmyke dem. Vi krever at dere skal være hjelpeløse og avhengig av oss, før vi gir dere hjelp og frakter dere videre! Det er nok dette budskapet mange av De hovedsaklig mannlige turistene/arbeidsinnvandrerne/migrantene oppfatter. For hvorfor må de foreta denne ekstra hjelp-oss-i-havsnød-manøveren, når de norske og andre europeiske sjøfolkene allerede er hyret inn og betalt for å ta dem over Middelhavet? Jo, dersom man forsøker å se galskapen litt fra turistene/arbeidsinnvandrerne/migrantenes side, så kan man faktisk forstå deres reaksjoner. Jeg bebreider dem ikke.
Det hører også med til bildet at de norske sjøfolkene har øvd på et scenario der "flyktningene" angriper dem og forsøker å ta over båten. Men hva er viktigst, å hindre jihadister over til Europa, med de fremtidige lidelser det påfører for fremtidige ofre, eller en kortvarig nytelse av å være helt?
No comments:
Post a Comment