Drypp av van­vidd

...Dette begren­ser seg selv­sagt ikke til poli­tik­ken. Uve­se­net er også å finne i for­valt­nin­gen, som utvil­somt er full av per­soner som ikke er dyk­tige i det hele tatt. Eller kan­skje de er dyk­tige, men de er ofre for en for­valt­nings­mo­dell som får det ver­ste ut av men­nes­ker. Det betyr uan­sett at det skjer for­fer­de­lig mye kri­tikk­ver­dig i eta­ten deres.

Ikke desto mindre er det lite man hører om det, for taus­hets­kul­tu­ren – omertà – råder. Det anses som illo­jalt mot kol­le­ger og over­ord­nede å bryte den, slik Birke­dal gjør for poli­tik­kens ved­kom­mende. Mafia­ens straff for løs­mun­net­het er døden, for­valt­nin­gens straff er en blok­kert kar­riere, mar­gi­na­li­se­ring eller utstø­telse. Resul­ta­tet er at man risi­ke­rer å bli redd for sine kol­le­ger, redd for sine over­ord­nede, kan­skje også redd for publikum.

Og der­med blir det noe fryk­te­lig galt i rela­sjo­nene mel­lom men­nes­ker i sin almin­ne­lig­het, om ikke nett­opp dét var den opp­rin­ne­lige grun­nen til uve­se­net, da. Skal tro om dette er noe av for­kla­rin­gen på at en diger jafs av befolk­nin­gen tren­ger psy­kia­tri, eller på at per­soner som ikke er fysisk syke, ikke kla­rer å komme seg ut av senga?....

.....Men i våre egne aviser som er bereg­net på hele all­menn­he­ten, vet man til­syne­la­tende hel­ler ikke stort om eta­tene som admi­nis­te­rer den og leve­rer den skatte­fi­nan­sierte tje­nes­ter, for de pene men­nes­kene som befol­ker disse eta­tene, luk­ker både øyne, ører og munn ved behov, for­uten å sparke ned­over når det er nød­ven­dig. Må det være sånn? Må man nær­mest være en fal­len per­son for å tale ærlig om det man ser?

Les hele: Må man være fallen for å tale ærlig?