De plettfrie Sponheim og Høybråten

Møtet ved milepelen av Sigurd Hoel er en av de beste bøker jeg har lest. Boken omhandler nordmenn under den annen verdenskrig og krigsoppgjøret etterpå.

Sigurd Hoel setter de fleste på anklagebenken - både svikerne, domsmenn, dommere og de såkalt gode nordmenn. Selv hovedpersonen i boken, som ble kalt den plettfrie på grunn av sin bastante og tilsynelatende perfekte livsførsel, viser seg å være langt fra plettfri.

Hver gang jeg ser og hører Sponheim og Høybråten dukker tanken opp på den plettfrie i Sigurd Hoels bok. Sponheim og Høybråten er som kjent ledere av partier som de selv mener har en så plettfri og perfekt politikk at de ikke en gang kan snakke med et så besudlet parti som Fremskrittspartiet. Sponheim og Høybråten mener åpenbart selv at de er politikkens "gode nordmenn".

Holdningen til Sponheim og Høybråten vil mest sannsynlig føre til at de som stemmer borgerlig ikke vil få en borgerlig regjering.

Den plettfrie i Sigurd Hoels bok visste seg i ettertankens grelle lys å være en sviker. Politikkens plettfrie, Sponheim og Høybråten, som har plassert seg selv i moralfeltet som eksperter på det gode i politikken, kan vanskelig karakteriseres som annet enn svikere overfor borgerlige velgere.

De som ønsker en ny regjering, bør ikke stemme Venstre eller Kristelig Folkeparti. En stemme til ett av de to partiene vil ikke føre til et regjeringsskifte.

I tillegg er det litt ekkelt med personer og partier som forsøker å gradere seg selv opp til et slags høyere nivå over andre.

Var det ikke en norsk popgruppe som en gang hadde en sang de kalte Engel med skit på vingan? Det burde bli partisangen til Venstre og Kristelig Folkeparti.