Å kritisere media er det samme som å skrive under på at en aldri vil bli en av de ”utvalgte”. En vil for evig tid, og av en samlet media-flokk, bli stengt ute av det ”gode selskap”. Dessuten har media funnet en god strategi for å slå tilbake slik kritikk; en beskyldes for å ha gjort seg selv til ”offer”. Hvorpå det harseleres med offer-rollen, for det er unektelig noe komisk over å ville være meningsbærende og offer på samme tid.
Et stort sett samlet mediakorps gjør i mine øyne minimalt for å dekke over sine egne sympatier, noen antakelig for de ikke kan bedre, mens andre står offentlig frem med sin partireferanse. Sistnevnte forhindrer derimot ikke media til å bruke de samme som ”tilsynelatende nøytrale” debattanter eller analytikere. Som eksempler kan vi ta programleder Nina Owing i NRK 1. Gang på gang har vi ”sittet sammen i sofaen” med hennes kommentatorpanel, enten utvalgte velgere eller utvalgte journalister (kommentatorer), der hun smilende spør om ett eller annet knyttet til ”rotet på høyresiden”. Ingen har så langt, i alle fall ikke som jeg har fått med meg, replisert med ”rotet på venstresiden”. Så har vi den allestedsnærværende Arne Strand, politisk redaktør i Dagsavisen. Jeg har stor glede av mange av Strands analyser og kommentarer, men jeg trenger ikke akkurat minne meg selv på at han er Ap-mann.
Medias utstøtte parti er uten sammenligning FrP. Jeg kan ikke erindre en debatt eller analyse så langt i valgkampen, som har vært regissert slik at det har gått i FrP’s favør. Det gjør meg skeptisk. Finnes det ingen i dette landet, utenom FrP-politikere selv, som vil støtte opp om (noen av) FrP’s forslag, eller er det media som holder dem utenfor ”det gode selskap”?
Les hele artikkelen her - De utvalgte
No comments:
Post a Comment