Mye å glede seg over ved årets valg

Og det er mye å glede seg over ved årets valg: De bittesmå snublesteinene er praktisk talt utradert fra norsk politikk for denne perioden. SV er gudskjelov en av valgets store tapere, Sp og Krf likeså. Abid Q. Raja-partiet er som seg hør og bør helt ute, sammen med partiets sjarmerende leder Lars Sponheim. Det er nok det beste, for når man begynner å se brunfarge overalt og messer monomant om sin egen moralske overmenneskelighet; da er det mye som taler for at man trenger en veldig lang pause - så lang at den er for permanent å regne. Resten er også såre godt: Krf burde etter min mening ikke fått stille til politisk valg i en sekulær stat i det hele tatt, SV-klubben for spesielt interesserte burde vært et frivillig fritidsalternativ for nettopp spesielt interesserte og når det gjelder Sp kommer Arne Strands snodige kamuflasje-teori endelig til anvendelse: Sp er ikke et politisk parti - de er en lobby-organisasjon forkledd som ett.

Til gjengjeld er Arbeiderpartiet, med sin historiske vekst som regjeringsparti, valgets største vinner, og de som tror at noen stemmer på Ap fordi partiet vil føre en "raus" innvandringspolitikk må tro om igjen. Det er det stort sett bare SV og Venstre som ønsker seg, og vi så jo hvordan det gikk. Imidlertid er Aps innvandringspolitiske program strengere enn Høyres, og de har - mer enn Høyre - tatt etter flere av Frps forslag hva angår asyl- og innvandringspolitikk. Ap vokste mer enn de falt i sluttspurten, noe som tyder på at de foreslåtte asylinnstramningene, Knut Storbergets satsning på raskere utsendelse av kriminelle asylsøkere og Jan Bøhlers og Rune Gerhardsens uttalelser om internering har vært velkomne blant partiets velgere. Gårsdagens valg innebar hovedsakelig en høyredreining i norsk politikk, og kan under ingen omstendigheter tolkes som et nytt mandat til Arbeiderpartiets venstreside og deres støtter i SV. Den kongelige, venstredreide norske presse må gjerne forsøke å innbille seg selv og andre det motsatte, men Aps partimaskineri er nå en gang langt mer profesjonelt, jordnært og ansvarlig enn førstnevnte.

Norske journalister har for øvrig kledd seg så nakne hva gjelder troverdighet som det er mulig i denne omgangen, noe som heldigvis ikke varsler godt for deres yrkesmessige fremtid. Pressen lever egentlig av å selge troverdighet da de er avhengige av lesernes tillit, og det spørs vel om det er stort igjen av den i den litt over 50 prosenten av befolkningen som ikke synes at det er akseptabelt at journalister opptrer som en beruset heiagjeng på Store Stå.

Les hele Dagen derpå